Odysséen! Filmen er god, «boka» er bedre!

Ja! Jeg har sett filmen – og jeg likte den; kanskje fordi jeg godtok det helt grunnleggende premisset at dette er Nolans versjon, en tolkning, av det som er min favoritt blant litteraturhistoriens klassikere. Etter Gilgamesj eposet fra det gamle sumeriske riket er det også blant de eldste litterære verkene, nesten tre tusen år gammelt: og i større grad enn Iliaden og Gilgamesj så er fortellingen levende og like relevant i dag. Fordi det utenom kriging og action belyses hverdagslig menneskelig tvil, tvisyn og usikkerhet og at det handler om gjenkjennbare relasjoner mellom far og sønn og mellom ektefeller. Elementære eksistensielle spørsmål. Dessuten det stadig dagsaktuelle forholdet mellom løgn og sannhet. Hva er virkelig? Alt ut i fra lurifaksen Odyssevs lange reise hjem.

Det har i liten grad vært formidlet hvor tett Henrik Ibsen har formet Peer Gynt etter Odyssevs. Kommende uke spilles stykket på Gålå: ha Odyssevs i mente da. Løgneren og lurifaksen Peer Gynts reise ut og hjem har tydelige ekko fra Odysseen, begge antihelter reddes av et annet menneskes kjærlighet (Solveig og Penelope). 

I tillegg til å se filmen anbefaler jeg sterkt å lese boka. Og det er fullt mulig: «å lese boka» i Emily Wilsons helt fantastisk gode oversettelse (det er den Nolan har brukt). Unngå for all del den norske oversettelsen, gamle P. Østbys helt horribelt gammelmodige og tungrodde versjon! Jeg styrer også unna Pater Pollestads nyere men like fullt høystemte oversettelse. Det er vanskelig nok å lese eposet fordi kronologien er helt unik, det er mange navn/karakterer og en rekke bi-historier. Wilsons versjon har i alle fall ingen språklige mothaker. Emily Wilson er en av verdens fremste kjennere, så oversettelsen er både skolert og kredibel: men det som gjør den så god er at hun har oversatt det til dagens språk. Og med begrunnelse i det faktiske gammelgreske sine enkle setninger. Hun forklarer godt i en av podkastene jeg linker til at mange oversettere har en hang til å komplisere og gjøre språket «gammelmodig» ut i fra en slags attenhundretalls-versjon av «gammelt og høystemt». Men et så gammelt verk som dette var ikke snirklete og komplisert: det var ment for å huskes og fortelles muntlig. Wilsons engelsk flyter lett og går direkte inn i handlingen og temaene, uten at du blir for opphengt i arkaisk språk og det dumme-Musk kaller «historisk korrekt» (noe som selvsagt er hinsides stupid; ettersom dette er fiksjon). 

Anbefaler Emily Wilsons oversettelse og Daniel Mendelsohns bok om…

Åpningssetningen i Wilsons drakt er: «Tell me about a complicated man./ Muse, tell me how he wandered and was lost». På gresk er et av åpningsordene om ham: «Polytropos» (a man of many stories). Ja: filmen er god – men den er naturligvis ikke like rik som «boka»: teksten er mye råere, mer leken og humoristisk, mer menneskelig, dypere og mangesidig. Og altså: vel verdt å lese! 

Filmen, Nolans versjon av eposet, er en litt dyster meditasjon – hvor Odyssevs i stor grad er en tviler, ikke minst på sin egen krigsinnsats og på en allerede igangsatt «sivilisasjons-kollaps»; noe som jo er et ekko til vår tid. Seksualiteten og alle eskapadene som er både eksplisitt og mangesidig i eposet har Nolan strippet nesten helt vekk. Nolans Odyssevs framstår dydig og mer ensidig enn i teksten. Men, det kan hende at dette passer vår tid - at en Hollywood-film har det fokuset? PS: En morsom ting som slo meg når jeg så filmen er at Musk og andre eklinger som Tate, Peterson, Bezos og andre Maga-menn (ja: for den saks skyld også alle slags Le Pen, Leawitt og Listhaugs of the world) ligner de feige og utspekulerte «suitors», som har misbrukt Zevs lov (Xenia) snudd det helt rundt i en slags perversjon av utgangspunktet med en form for Xenophobia og ta-seg-til-rette individualisme. Et forsøk på å implodere et samfunn. I filmen og i Damon-Odyssevs blikk sammenlignet med den trojanske hesten. En opplyst ånd er jo nødt til å spørre seg selv: hva slags menneske er det som sitter privilegert og spiser annen manns mat og samtidig sparker tiggeren ved foten sin? Det er en morsom tanke som slo meg når jeg satt og så filmen: lederen for «the suitors»; Antinous sine maniske ansiktsgrimaser ligner da vitterlig Musks!? Ikke rart ytre høyre har gjort det til en fanesak å hate denne filmen – noe som for alle oss andre tilsynelatende kan være en samlende motkultur. Er filmen egentlig en samtidig samfunnskritikk? Den er superpopulær, også fordi den er filmet på godt gammeldags vis, uten masse AI. Vi lengter jo etter dette: noe autentisk og ekte. Damon-Odyssevs´ tvil omkring sin rolle er nødvendig menneskelig, og står i kontrast til de som tror blindt på sin egen fortreffelighet (ofte kalt kykloper/enøyde). 

Elon Musk? (fra filmen). “The suitors” tar seg til rette og perverterer Xenia (Zevs lov)

For å få litt mer bakgrunn og forstå det originale eposet bedre kan man også supplere med å lese litteraturprofessor og forfatter Daniel Mendelsohns nydelige bok En Odyssé, som er oversatt til norsk (men som jeg leste på engelsk).

Mendelsohns bok handler om at hans over åtti år gamle far blir med på et kurs han holder om nettopp Odysséen. Faren skiller seg ut blant alle de unge studentene. Mendelsohn har et litt anstrengt forhold til sin far, og det å ha ham med på kurset er ganske krevende for ham. Etter kurset reiser de likevel på et cruise i Middelhavet i «sporet av Odyssevs». I løpet av boka forstår Mendelsohn mer og mer av sin far og sitt forhold til sin far. Dette er skrevet rørende og nydelig og ikke minst er det ekstremt intelligent gjort; for innimellom får man Mendelsohns tanker om Odysséen, som jo er utgangspunktet. Odysseen handler mye om forholdet mellom far og sønn og om ektefeller. Og dessuten ledemotivet, sett vekselvis gjennom tenåringssønnen Telemakos og den aldrende faren Odyssevs reise hhv på vei ut (i verden) og på vei hjem. Det menneskelige og såre ligger i den eldres gryende visdom i at det å «reise hjem» på mange vis er en umulighet. Man går aldri ut i den samme elva to ganger…

Mendelsohns bok er rett og slett en genial nøkkel for å forstå Odysséen bedre, med en vinkling som er vår tid, oss og livet (langt unna kostymer, action og arkaisk språk).

Odysseen er selvsagt fundamental for svært mange av litteraturhistoriens verk. I all beskjedenhet har jeg også brukt dette verket i mine to siste bøker. I Historien om båten handler det selvsagt om å reise ut og/eller reise «hjem», når jeg skal forsøke å forstå hva en båt er - og dessuten er Odyssevs en av svært få som er både sjøfarer og båtbygger (som oftest er båtbyggere i liten grad sjøfarere: og det er et både morsomt og interessant poeng i seg selv). Odyssevs bygger en flåte på Kalypsos øy, og det er denne farkosten som endelig tar ham det siste stykket tilbake til Ithaca. Og: i fortellingen om Eplet, og dets lange reise fra Kasakhstan og vestover, er hele utgangspunktet for Troja-krigen og dermed for både Iliaden og Odysseen og med det hele den vestlige litteraturhistorien nettopp et eple! Hvordan da, spør du? Vel: det kan du lese om i boka :-)

Odyssevs strandet på Kalypsos øy, tenker på å bygge en flåte (Athena holder et øye på vår antihelt) (fra filmen)

The Odyssey, Homer (oversatt av Emily Wilson W.W. Norton 2018) 

An Odyssé – a father, a son and an epic, Daniel Mendelsohn William Collins 2017 (også på norsk på Press forlag 2018)

Og noen lenker til et par interessante diskusjoner og podkaster om Odysseen (filmen og «boka»). Den første snakker Wilson om oversettelsen og hva hun synes om filmen/ i den andre diskuterer kritikerne i The New Yorker om eposet og filmen:

https://open.spotify.com/episode/1th0LGFYF9zlTMm5LArlOM?si=f31a8d8d4006462a

https://open.spotify.com/episode/1uF7hezXhRBFSFncMUwJzv?si=b1846214bc8e497a