Mennesket, maskinene og minnet

Transcription, Ben Lerner (Granta 2026)

Ben Lerner er amerikansk litteraturs nye yndling. «Den nye Frantzen» og «romanens redning» blir han bl.a. kalt. Norsk skjønnlitteratur trenger også å reddes fra all sin flinke/uinteressante navlebeskuing. På norsk har imidlertid bare hans første bøker blitt oversatt av @thomaslundbo på @cappelendamm. Årets bok er virkelig interessant: kanskje den mest treffende romanen noensinne om å være menneske i den teknologiske tidsalderen?

…jeg lot gjenskinnet av mobilen min som tar bildet av boka stå: som en kommentar til bokas innhold ;-)

Hovedpersonen er forfatter/akademiker som skal intervjue sin gamle professor/mentor som tydeligvis er kjent og kjær (og nå 90 år) for et tidsskrift. På veien mister han mobiltelefonen sin i vasken og innser at han ikke får tatt opp samtalen. Dette tør han ikke fortelle og gjennomfører samtalen og later som han tar opp. Intervjuet blir det siste. Noen år senere blir hovedpersonen aggressivt konfrontert på et seminar med at intervjuet er basert på hovedpersonens tolkning, uten et transcript (eller opptak). Hvor sant er det da? Mye i samtalen de to mennene i mellom er også underlig og underliggjørende. Den gamle har begynt å «tuste» litt. Og minnene er uklare. Dessuten ser det ut til at han forveksler hovedpersonen med sin sønn. I den tredje og siste delen av boka er det også en samtale mellom nettopp sønnen og hovedpersonen. Boka tematiserer forholdet mellom far og sønn, og mellom mentor og læregutt. Men også ekteskap. Ja, til og med spiseforstyrrelser: ettersom både datteren til hovedpersonen og datteren til professorens sønn lider av dette. Handlingen foregår i det som synes å være rett i etterkant av den underlige Covid-tiden (med masker og fremmedgjøring/isolering). Og kanskje mest av alt tematiseres hvordan teknologien synes å styre oss, helt ned til hvordan vi tenker. Når hovedpersonen mister telefonen oppstår en viss panikk: men også en ukjent fornemmelse av å oppleve verden sterkere og nærere.

Transcription betyr å oversette noe direkte fra en kilde. Ikke ulikt slik AI vil gjøre det. Altså uten vår menneskelige (subjektive og kreative) tolkning. I dette ligger den dypere meningen.

Jeg leste også Berners essay fra 2016 The hatred of poetry som gjennom å utforske motstand mot poesi både viser poesiens umulige mål og dermed også mulighet for nettopp noe sånt som er det motsatte av hverdagen med: maskin, industri, effektivitet – og gjennom all sin menneskelighet er noe guddommelig.