I skyggen av Shakespeare

Hamnet, Maggie O´Farrell (Gursli Berg forlag 2021)

Hamnet og Hamlet er to versjoner av samme navn. Hamlet er litteraturhistoriens fremste tviler. Ingen tvil = ingen litteratur. I Hamnet får man bakgrunn og forståelse for tiden og for menneskene i skyggen av det ikoniske navnet (som aldri nevnes i romanen)

Hamnet, og da snakker jeg om boka og ikke filmen (som er basert på boka) fikk merkelig lite omtale i norsk bok-offentlighet. Kanskje fordi de etablerte norske forlagene er for trege og det lille Gursli Berg forlag snappet den opp og oversatte den? Boka er en internasjonal sensasjon og bakgrunnen for filmen som går på kino for tiden.

Kanskje også fordi norske litteraturkritikere trodde dette var en «kvinneblad-bok»? Det er det ikke; det er en svært god roman, som berører sterkt. Jeg ble sittende å grunne lenge etter endt lesning. Hva er det som treffer så godt?

Historien handler om livet som ble levd i skyggen av det store navnet Shakespeare. Derav romanens tittel som er en versjon av ikonets store skuespill, men også navnet til sønnen hans, som døde i en alder av 11 år. Denne lille gutten trer fram fra historien med hud og hår. Hovedpersonen er kanskje likevel den store forfatterens kone, Agnes (også kjent som Anne). Der unge William har en særegen forståelse for kultur og det sosiale mennesket har hun en helt særegen forståelse og nærhet til naturen og mennesket som natur. Beskrivelsen av vekslingen dem i mellom er både enkel, gjenkjennbar men også stor kunst. Den store tråden i denne historien handler om sorgen over tapet av deres barn og hvordan dette bearbeides på ulikt – men likevel felles – vis. Dette er beskrevet så nært og troverdig, langt fra kostymer og det som i norsk offentlighet kanskje hadde vært krav om tidstypisk språk eller annet av kilde-tett autentifisering. Språket er moderne, nært og direkte – men med mye mening. Her er også små hint for oss som kjenner Shakespeares stykker, som typiske motiv (fx tvillingpar og kjønnsidentitet i spill osv). Man kan heller ikke ta O´Farrell på fakta, selv om det er skjøvet langt unna fokus for å levendegjøre historien. Det er rett og slett intelligent gjort, med lag på lag – og likevel; med hovedhistorien som står fullt og helt på egne bein (det hadde vært like bra og medrivende selv om vi ikke visste det handlet om Shakespeare).

Forfatteren, Maggie O´Farrell er godt voksen og har skrevet flere forskjellige bøker, også sakprosa. Hun har uttalt at akkurat denne historien har hun tenkt på, prøvd på og forsøkt å mane fram i over 30 år. Jamen traff hun blink til slutt! Jeg vil tro at mange etablerte norske forlag river seg i håret på at de overså denne. Men kanskje finnes noe lignende i skyggene fra norsk litterær ikonografi (ikke bare storslåtte biografier)? Det er lov å håpe.

Norske forlag: wake up and smell the shit! ;-)