Jeg vokste opp på øya Frøya ytterst i havgapet i Trøndelag. Det bodde fire tusen folk der den gangen. Min far var fra Trondheim og min mor er opprinnelig fra London. Hver sommer ferierte vi i Grandma og Grandads rekkehus i verdensmetropolen. Men hverdagene var omgitt av hav på alle kanter, tang i fjæra, blomsterenger og lyngkledt heilandskap. I fjorten- femtenårs-alderen begynte jeg for alvor å utforske både naturen og litteraturen. Jeg begynte å fiske og jakte alene og med andre, jeg kjøpte meg en egen båt - og jeg begynte samtidig også å lese seriøs litteratur og filosofi. Oftest har jeg tenkt disse to retningene som to vesensforskjellige ting. Litteraturen har liksom vært forbeholdt byen. På hovedfag i litteraturvitenskap snakket jeg ikke mye om min interesse for sportsfiske og jakt. Og med de jeg av og til jaktet og fisket med snakket jeg aldri om litteratur. Det ene tilhørte liksom en teoretisk og kulturell verden, og det andre en mer praktisk verden. I mine bøker har jeg prøvd å bygge en bro mellom litteraturen/filosofien og den praktiske natur-verden. Fra min mellomposisjon, med en fot i hver verden, ser jeg noen perspektiv som ofte blir oversett fra ytterkantene.

Noe av dette tosidige leser jeg inn i essayet «Deltakar og tilskodar» av den norske filosofen Hans Skjervheim. Skjervheim skriver om vår latente trang til å objektivisere. Når vi objektiviserer noe stiller vi oss egentlig utenfor, sier han. Vi blir tilskuere. Han trekker fram et eksempel på at man til og med kan ende opp med å bli fremmed for seg selv – for eksempel om man godtar en diagnose og forstår seg selv som psykologisk kasus. Jeg har selv opplevd å være langtidspasient etter et hjerneslag og det å bli behandlet som pasient er virkelig en følelse av å være «halv». Det er mening i uttrykket «heling», for det handler i grunn om det – å føle seg hel. Å være en deltager i ditt eget liv og med omverden.

Dersom du er deltager, snarere enn tilskuer, blir du også engasjert. Du opplever at alt rundt deg ikke er objektivt og fastlåst i naturlover som ikke kan endres. Du lever i og med historien – og du kan påvirke den. Å være deltager er å være engasjert. Å være tilskuer er å være passifisert.

Er dette tankespranget noe vi også kan bruke for å forstå natur? Vi er jo (også) natur, uløselig knyttet til øvrig natur rundt oss. Likevel sier vi ofte i hverdagsspråket at vi vil «ut i naturen» og omtaler Naturen som en slags objektiv og utenforstående entitet. Med kapitalisme-brillene er naturen noe som må erobres og utnyttes og med verne-brillene blir naturen noe skjørt og lite som vi må verne om så den ikke forsvinner. Begge disse synsvinklene objektiviserer Naturen og gjør den liten. Det er ufattbart for oss at Naturen egentlig er uoversiktlig stor. Man kan med rette si at: alt er natur! Hele universet, hele kloden og ikke minst vi selv. Det aller meste av det vi spiser og drikker er i utgangspunktet natur: kjøtt, fisk, grønnsaker, frukt, vann. Alt vi er avhengig av for å leve, inkludert oksygen og sollys, er natur.

Vi er altså i utgangspunktet deltager i naturen. Men altfor ofte stiller vi oss utenfor ved å objektivisere og blir tilskuere til den.

1700 talls filosofen Novalis uttrykte at vår tids uro stammer fra menneskets fremmedgjøring fra naturen.

Kunnskap om natur er på alle vis en grunnforutsetning for det i dag mye omtalte og aktuelle begrepet «samfunnsberedskap». Trass i at vi er teknologisk avanserte og moderne samfunn kan vi ikke komme vekk fra at manglende kunnskap om natur rett og slett er farlig.

I en nylig framlagt undersøkelse svarte 7 av 10 nordmenn at de er bekymret for framtidig matforsyning, og mente at vi må øke støtte til landbruket og produksjon av mat i Norge. Ikke så rart ettersom Norge er et av de minst selvforsynte land i verden. Akkurat samme tall: 7 av 10, svarte i en annen undersøkelse at vi bør satse mer på fri og uavhengig forskning. Nordmenn sier altså ja til mer av både praktisk og teoretisk kunnskap. Dette kan jo gi en tilbake troen på menneskeheten! En engelsk undersøkelse viser imidlertid at vår følelse av samhørighet og nærhet til naturen har minsket med 60% siden 1800. Selve opplevelsen av natur er altså truet, i følge denne undersøkelsen.

Hvis opplevelsen av natur er truet er kanskje også evnen til praktisk kunnskap svekket. Og da er vi tilbake til start, hvor jeg øyner en mulighet for at mine to verdener kan møtes. For kunnskap kan man tilegne seg på minst to måter. Man kan lese og man kan gjøre. Man bør egentlig både lese og gjøre. Når jeg snakker om å gjøre handler det om håndfast og såkalt håndbåren og erfaringsbasert kunnskap. Noe du blir lært av far, mor eller en venn – men som du altså må gjøre selv, og gjennom prøving og feiling forstå og dermed kunne. I dette ligger også opplevelse. Kunsten å bake gode brød, strikke en genser, sy dine egne klær, bygge din egen båt, røkte dine egne bier, dyrke dine egne grønnsaker eller jakte, fiske og sanke og derfor våge å forlate stien og gå inn i naturen på en annen måte og kanskje til syvende og sist møte deg selv, som natur?

Ikke bare nyte utsikten, men i den ha innsikt i og forstå hvordan du kan lese landskapet, været, månefasene, årstidene og alle sammenhengene mellom flora, insekt, fugler og dyr – og til syvende og sist; deg selv.

Hobbygartneren, sportsfiskeren eller jegeren vet hva dette handler om. For dem er dette helt essensielt og avgjørende å vite noe om før gulerøttene, salaten, ørreten og hjortesteken ligger på bordet.

Det er liten vits i å fiske når vinden blåser fra nord og det er fjære (bedre da med vind fra sør og flo). Du må bevege deg mot vinden for å komme innpå dyr. Det er sammenheng mellom bestanden av rovdyr/rovfugler og bestanden av rype eller skogsfugl, eller antall fiskemåker kontra andre type måker. Det er også sammenheng mellom antall insekt og antall fugler rundt huset ditt. Antall insekt øker dersom hagen din ikke er kantklippet og tilpasset statusen i nabohagene. La løvetann, hvitveis og kløver stå så ser du kanskje villbier. De er viktige for pollinering. Men du må ta deg god tid og se nøye etter: for de er vanskeligere å se enn vanlige bier. I kvisthaugen du lar ligge i et hjørne av hagen har du kanskje et piggsvin? Det spiser sneglene som ellers ville spist salaten din.

Noen må fortelle deg dette og du må være åpen for å ta imot budskapet. Men det holder ikke. Du må også ut og erfare det selv. Først da kan du også utfordre disse og andre vedtatte sannheter.

(Her kan jeg skyte inn at dette selvsagt er likt med tanke på teoretisk kunnskap: man kan være en akademisk etterplaprer som oppsummerer og henviser til hva andre har tenkt og skrevet, men hvis man vil gjøre noe som Artificial Intelligence(AI) ikke kan gjøre setter man seg ned og skriver sine egne tanker ut, og utfordrer etablert sannhet med sitt eget språk).

De som faktisk er ute og opplever naturen har ofte litt andre perspektiv enn det bildet vi får gjennom mediene. Mediebildet er jo også alltid litt forvrengt, litt vinklet og oftest vinklet negativt. Og ærlig talt: må vi ikke snart slutte å snakke bare om «krise» når vi snakker om natur? Hva er det vi lærer barna våre? Et eksempel: for et par år siden forsvant alle blåskjellene plutselig. Vi klødde oss i hodet og forsto lite av dette. Det var lett å tenke dommedag og naturens undergang. Antall spaltemeter om blåskjell-krisen er ikke proposjonal med hvor lite mediene skriver nå når blåskjellene like plutselig er tilbake, i fullt monn.

Veldig ofte har fiskere, jegere og bønder en annen virkelighetsoppfatning enn miljøaktivister og naturforvaltningens byråkrater. Dette er gjerne en kollisjon mellom praktisk og mer teoretisk kunnskap som fort kan gå i stå. Men de siste par årene har disse to verdenene i stadig større grad møttes for å få mest mulig kunnskap og best mulige løsninger. Et veldig fint eksempel er hummerreservat i Lillesand. Etter mange år med steile fronter møttes alle parter i en løsning hvor det ble etablert enkelte fredningssoner - men hvor fisket, som jo er et folkefiske langs sørlandskysten, fortsatte. Dermed sikret forvaltningen noen gode oppvekstområder og en sunnere bestand samtidig som folkefisket sikrer at folk flest engasjerer seg og faktisk bryr seg om hummeren.

Forsking på ål langs sørlandskysten (hvor det er størst tetthet av voksen ål i hele Atlanterhavet) skjer også med tett og godt samarbeid mellom verdensledende åleforskere og gamle og erfarne lokale ålefiskere.

Et eksempel med motsatt, negativt, fortegn er Tvedestrandfjorden. Den er totalfredet. Et avisoppslag som gjorde svært sterkt inntrykk på meg var da en lokal barnehage søkte om dispensasjon for å kunne fange krabber og småfisk i fjæra – og fikk avslag. Hva lærer barna der om natur? Nå skal også hele Oslofjorden totalfredes. Rundt den fjorden bor det svært mange barn og unge som blir satt på sidelinja, som tilskuere snarere enn deltagere i naturen. Hva betyr det for deres framtidige engasjement for naturen? (Det er betimelig å spørre også hvorfor fritidsfisket må lide for det som vel i mye større grad bør henge på yrkesfisket og i enda større grad industri, utslipp og utbygging).

På samme måte er det sportsfiskerne i elvene som må lide for at den overdimensjonerte oppdrettsindustrien har endret vårt bilde av hva en laks er. Noen av verdens beste lakseelver og verdens sunneste villaksbestand er truet, og faktisk i ferd med å forsvinne. Ikke på grunn av sportsfiskerne, men på grunn av en oppdrettsindustri som absolutt alle (unntatt industrien selv, og enkelte politikere) tydelig ser er gått helt av hengslene og ikke er bærekraftig i det hele tatt.

Hvem skal bry seg om villaksen når den siste laksefiskeren gir opp og legger stengene på hylla? Forbrukeren er likeglad så lenge laksefiletene er lett tilgjengelig og billig i butikken.

Den engelske undersøkelsen som viste til at vår følelse av samhørighet og nærhet til naturen har minsket med 60% siden 1800, altså at selve opplevelsen av natur er truet; gjelder den også oss – i naturlandet Norge?

Hvis vi ønsker at våre barn, at neste generasjon nordmenn, skal ha et nært og rikt forhold til naturen. Hvis vi tenker at praktisk kunnskap om natur er den beste beredskapen for framtidens samfunn; bør vi da tilrettelegge mer for barnas deltagelse i naturen? Spørsmålet er retorisk fordi svaret gir seg selv: JA.

Det bør være dyrke-kasser i enhver barnehage og skole. Gjerne også ekskursjoner med fiske og sanking (kanskje til og med jakt? Eller i alle fall besøk i et bærekraftig og dyrevennlig fjøs?).

Det handler om å være hel. Mister vi kontakten med naturen mister vi i grunnen kontakt med oss selv. Dette er en gryende erkjennelse også i helsevesenet. I Danmark og England anlegges det egne terapi-hager, på Universitetet i Agder er utendørsterapi et nytt fag og hunder og katter hjelper til på eldrehjem for demente. Det handler om tilkobling. Naturopplevelse er rett og slett helt essensielt for å være menneske, for å føle seg hel. Og deltager-perspektivet gir en sterkere naturopplevelse enn tilskuer-perspektivet. Man blir også mer engasjert og man forstår at man selv kan påvirke retningen – at mediebildet med sin naturlov av krise og undergang ikke representerer den fulle og hele sannheten.

Uttrykket «hvorfor sitte inne når alt håp er ute» kan være en galgenhumoristisk respons, men det peker også på noe helt konkret. Det ene er selvsagt; kom deg ut! Det andre er at i stedet for å bare sitte inne og gjenta mediebudskapet om at alle fuglene og alle insektene og alle piggsvinene forsvinner; ja, så kan du faktisk begynne med å tilrettelegge litt i din egen hage slik at den blir mer insekts vennlig. Når insektene kommer vil du oppdage at også fuglene følger etter. Kanskje lager du til et fuglebad hvor både insektene og fuglene lepjer i seg vann?

«Man må kultivere sin egen hage» er et kjent sitat fra verdenslitteraturen. Det er fra Voltaires 1700-talls roman Candide. Som enkeltmennesker bør vi kanskje ikke bare fokusere på totale problemstillinger og løsninger som det eneste. Det blir uoverkommelig og demotiverende i lengden.

Et annet kjent sitat (ofte, og kanskje feilaktig, kreditert Martin Luther) lyder; «Om verden gikk under i morgen, ville jeg likevel gått ut i min hage og plantet et epletre i dag».

Husk forskjellen mellom deltaker og tilskuer…

(…)

Avslutningsvis vil jeg også komme litt inn på selve naturbegrepet, vårt bilde av natur som på veldig mange måter speiler vårt samtidige selvbilde. Ofte når vi ser på noe på avstand er det noe vi overser og bildet blir mangelfullt eller overflatisk. Sånn er det med manges naturbilde. Det de snakker om når de snakker om natur er det perfekte, en slags perfekt orden i det magiske ordet økologi (en orden som vi mennesker forstyrrer), et slags idealbilde av noe som i utgangspunktet bare er vakkert og skjønt.

Men opplevelsen av natur kan også innebære ting som i utgangspunktet er negativt. Det er for eksempel å være redd. For å gå seg vill. Være liten i den store villmarka. Ha et hull i bidrakta eller å bli kastet av hesteryggen. Uansett hvor glad du er i biene dine og hesten din så er dette potensielt farlige ting som kan skje. Hva gjør du når du møter store ville dyr i villmarka? Det siste har du kanskje ikke opplevd. Men, tenk på følelsen du får når det piler en edderkopp over stuegolvet ditt, eller en kjempestor en står urørlig i soveromsgardinet. Du vet hva jeg snakker om. Ettersom vi også er natur (som tror vi har fjerna oss fra den) kan vi speile oss selv i den øvrige naturen – og der… er det som i oss selv; både lys og mørke. Både harmoni og disharmoni. Om natur skal ha helsebringende effekt må man også se og forstå denne delen av naturen og seg selv. Verken menneske eller øvrig natur er perfekt (det perfekte er en illusjon).

Hannbjørner dreper og spiser bjørnunger for å få hunnbjørner raskere paringsvillig. Dét er langt i fra perfekt og vakkert vel? Jeg må le av ville-hager-entusiaster som jubler over at de får vepsebol i hagen sin. Jubler de også over bananfluene eller klesmøllene? I så fall takker de sikkert også LIBIR som har bestemt seg for å vente to uker mellom hver søppelhenting på høysommeren: det har nok tidoblet antall spyfluer i Lillesand…

Naturen er ikke bare god og ren, og den er langt i fra perfekt. Når noen bruker begrepet «naturlig» bør du være på vakt.

Hvis vi tenker økologiske plansjer som noe statisk, snakker om «fremmede arter» eller svartlister og rødlister så speiler vi samfunnsdebatten som til syvende og sist er et absurdum. Samfunn i mono er et falsum. Alle samfunn er stereo. Det finnes ingen ren og ekte kultur. Kulturen har blitt til i samspill over hele kloden. Båtens historie er beviset. Det er bare ett hav og det forbinder oss allesammen. Den første lillesander var ikke lillesander for å si det sånn: og de som tror «ekte lillesander» i tre generasjoners ledd er noe å være stolt av bør se en gang til i speilet og skjemmes lite grann…Det er det samme med naturen også. Det er umulig å tenke mennesket ut av naturen og det er umulig å holde et økologisk system fast over tid. Alt forandrer seg alltid.

Det er faktisk det som er det økologiske systemet. Evolusjonen som vi kaller det: denne utvikler seg hele tiden, slik den har gjort i millioner av år – og skal gjøre i uoverskuelig tid framover. Naturen utvikler seg fordi det er mangler og imperfeksjoner. Det er rett og slett manglene og imperfeksjonene som driver naturen videre i en konstant utvikling.

«Naturens perfekte imperfeksjon» kan man kalle det. Det er for eksempel det som skiller naturens egne skaperverk og menneskeskapt design. Vår egen design kan lages såkalt perfekt. Men, da blir det kjedelig ikke sant? Det perfekte er kjedelig. Det imperfekte er alltid mer interessant. Tenk bare på skjønnhetsflekken i ansiktet til den vakreste modellen. Hva er det? Man trenger noe som forstyrrer. Det altfor perfekte blir kjedelig og stillestående. Det har man forstått i kunstens verden. Kunsten ligner sånn sett naturen.

Dyrkingen av det perfekte kan også få negative konsekvenser. At vi underlegger oss og kultiverer natur er jo premisset for at vi ikke lenger er huleboere, og noe som vi altså må tenke er positivt. Men kultivering må gjøres med magemål, hvis ikke får vi magesjau. Når vi kultiverer natur med mål om «det perfekte» risikerer vi å utarme det opprinnelige mangfoldet. Eplet er et av mange eksempler. Det eksisterer fra naturens side som nettopp et enormt stort mangfold. Med over ti tusen kjente sorter. Eplet er utstyrt fra naturens side med muligheten for mangfold. Når epleindustrien world wide dyrker fram bare et titalls sorter som er dyrket fram med tanke på perfeksjon truer det faktisk eplet. Slik oppdrettslaksen er den nye laksen (på bekostning av den en gang ville laksen) utarmes eplets genetikk. Det er bokstavelig talt å sage over den greina vi sitter på. Det motsatte av mangfold er enfold – og enfold er den sikre død.

Vi må altså slutte med å forenkle naturen - og oss selv. For å vri litt på det kjente dagligvareslagordet: det enkleste er sjelden det beste.

Når vi bygger ut, enten det er med skiferstein, vindmøller, leiligheter og hytter eller annen nødvendig infrastruktur må vi ikke glemme å beholde noen grønne områder. Til og med romerne i Romerriket for to tusen år siden forsto hvor viktig det var og kalte det «rus in urbe», som betydde noe sånt som grønt i by. For det er i disse grønne områdene vi har kontakt med den delen av oss som vi tror er noe utenforstående, nemlig natur.

Slike områder må vi også bruke aktivt for å fullt ut forstå vår avhengighet av og forhold til. Det er jo også utgangspunktet for det Fridtjof Nansen kalte «friluftsliv» i et foredrag for norske ungdommer i 1921.

Å være en aktiv og engasjert deltager som bedre ser mangfoldet og sammenhengene i den store naturen gjør noe med egen kropp og mentale helse som oppleves positivt. Det er også følelser av mestring og frihet når du med enkle midler opplever og er nær natur. Hoved-utfordringen er den samme som Nansen adresserte i 1921: kunsten å faktisk komme seg ut!

Men også: Gjør noe du ikke kan – men som du kan lære deg, og dermed potensielt kan likevel. Lær deg å fiske sjøørret, jakte, bygge båt eller bare lær deg å ro, å bake brød i bakerovn, strikke eller sy dine egne klær, ja; rygge med henger for den saks skyld, gå på birøkterkurs, keramikk-kurs eller tegne-kurs, lær deg navnene på forskjellige trær og fugler og villbier, dyrk din egen kjøkkenhage. Ved å gjøre ting du ikke kan utvikler du hjernen din, det er alle hjerneforskere enige om.

Den basale praktiske kunnskapen er en høvel som kan brukes på dørstokken ut – ut i naturen, eller inn i naturen; eller bare tilbake til deg selv…?

Men denne kunnskapen finnes kanskje oftest hos våre besteforeldre og det er et spørsmål om tid før den forsvinner. Sånn sett er det også et lite varsko om at vi er nødt til å re-orientere oss. Ikke glemme oss selv, naturen, på vei videre framover.

Kanskje kan vi også da i Nansens ånd høvle vekk de imaginære skillene mellom boklig, teoretisk og praktisk kunnskap. Mellom kropp og ånd. Fysisk og psykisk. Lokal og global.

Det er også i Meta Hansens ånd. Vi er jo i hennes hage. Denne kultur-dama donerte huset sitt til byen – altså oss – som et kulturhus. Og hagen fulgte med. Takket være Per Erik Lias fantastiske og langvarige innsats så er dette et av de aller flotteste grøntområdene i sentrum. Meta Hansens innsikt ligger jo nettopp i det vi har hatt oppe her i dag; at kultur og natur henger sammen.

Vi trenger begge deler for å være et helt menneske.

Da må du, og jeg, slutte å objektivisere kultur som noe en trenger vekttall i for å forstå, eller praktisk kunnskap som noe du overlater til andre fordi det er for mye å sette seg inn i, eller også å forstå natur som noe utenforstående ytre som man enten må sette en pris på for å sette pris på eller totalfrede for å verne mot mennesker og økologisk utvikling.

Du må tre ut av tilskuer-rollen og bli en deltager.

Vi sees der ute! 

Noter:

Kjenn deg selv er som mange vet inskripsjonen på vei inn til orakelet i Delfi.

Hans Skjervheim i essayet «Deltakar og tilskodar» utgitt i «Brytninger i tidens tankeliv» av forlegger Johan Grundt Tanum i 1960:

Lat oss gripa attende til utgangspunktet. Eg førde der inn ein distinksjon mellom å delta, lata seg engasjera og på den andre sida å konstantera, å objektivera. Handsama rein det som den andre seier som et faktum, så stiller ein seg sjølv utanfor med omsyn til temaet, ein gjer seg sjølv til ein framand med omsyn til det. Om ein difor objektiverar sin omverden, dei andre og samfunnet framtrer då som det for ein sjølv framande, det framande er nettopp det som ein ikkje deltek i eller er i stand til å delta i. I dette perspektivet framtrer vidare samfunnet og dei andre som determinerte, som fylgjande ubrytelege «naturlovar». At det framtrer slik er nettopp ein funksjon av at ein ikkje sjølv deltek, for frå deltakarsynstad er ikkje alt forhåndsdeterminert, då skal ein nettopp sjølv vera med å avgjera hendingane sin gang, determinera. Føresetnaden for å oppfatta samfunnet som determinert, styrt av lagnaden eller ubrytelege «naturlovar» er det Hegel og Marx og andre har kalla «Entfremdung». Likeeins er å oppfatta seg sjølv som determinert identisk med «Selbstentfremdung», å bli framand for seg sjølv.»

Fridtjof Nansen i foredraget Friluftsliv til norske studenter i 1921:

«La oss, som en god ven av mig engang sa, tænke oss et væsen utenfor vor klode som sitter og ser ned paa oss i en kikkert. Hva faar han se? Nogen smaa dyr, som lever paa overflaten av denne kloden, og som for en stor del har klumpet sig sammen i nogen kasser, som staar i rækker og rad paa forskjellige steder. I disse kassene lever de mesteparten av døgnet. Saa smetter de ut av en, piler avsted langs de trange mellemrummene mellem kassene for saa at smette ind i en ny. Der er de en stund, saa ut og saa tilbake til den første igjen. Og inde i disse kassene og i rummet mellem dem tilbringer de omtrent hele sit liv. Naar disse kassemenneskene skal søke adspredelse og nye indtryk, saa var det vel rimelig de søkte bort fra dette livet og ind dit, hvor de opprindelig hører hjemme: den store, frie natur?»

Og:

«Og saa dette at lære at stole på sig selv uten at være avhængig av andre – føle at en har det som burde være en fordring til enhver norsk kvinde og mand – at være selvhjulpen, kunne overvinde hindringene og greie sig i enhver vanskelighet. Lære denne primitive glæden ved det enkle naturliv, det vi nu engang er kommet fra – og ikke mindst glæden ved nøisomhet, ved dette at trænge det mindst mulige – fri som fuglen under himmelen.»

KJENN DEG SELV…. (natur som beredskap)

Alt forandrer seg, alltid