Alt forandrer seg, alltid
Alt forandrer seg, alltid. All tid. Det er ikke til å forstå. Det eneste vi kan gjøre er å være, her og nå. Med sorg og glede om hverandre.
Hvitveis fra hagen min, tegnet og malt før den visnet…
Den engelske forfatteren DH Lawrence både tematiserte og inkarnerte det omskiftelige i litteratur og liv. I det fine lille essayet «The poetry of the presence» fra 1920 skriver han:
“Life, the ever-present, knows no finality, no finished crystallisation. The perfect rose is only a running flame, emerging and flowing off, and never in any sense at rest, static, finished. Herein lies its transcendent loveliness.»
Dette er et av hovedpoengene i Eirik Røkkums velskrevne etterord (et essay i seg selv) i hans oversettelse av Lawrences diktsamling «Fugler, beist og blomster» (Existenz forlag). Poesi er hyllest til det forgjengelige og uperfekte. Poeten Røkkum passer Sæterbakkens minnepris fordi han ofte utfordrer det statiske (troen på det perfekte). Kaster kanskje Røkkum perler for svin når han oversetter vitalistiske og rabulistiske Lawrence til en trang norsk virkelighet? Jeg blir i alle fall veldig glad over slike små perler av noe annet enn kilometerne med forutsigbar litterær offentlighet. Når jeg humrende leser dikt om den dumme og dritt-spisende hunden til dikt-jeget som elsker alle (og dermed ikke er eksklusiv eieren) eller når jeg får en solid klump i halsen av den døde pumaen som hjemsøker dikt-jeget i et stort øde New Mexico landskap…
«Er du i tvil – legg ut på reise» skal ha vært Lawrences motto. Enhver som vet, vet at det ikke er ordentlig tro uten at det først og fremst er tvil. Var det tvilen som fikk Basho eller Issa til å begi seg ut på vandring i 1600 og 1700 tallets Japan? Uansett er det også her nettopp bevegelsen, og kunsten å fange øyeblikket jeg leser ut som et hovedpoeng i Notto Thelles svært imponerende storverk «Veiens visdom og vandringens poesi» (Verbum forlag). Vandrepoetene ønsket å gripe det forgjengelige, både stygge og vakre, de så underveis på sine reiser. Særlig Basho berører meg. Samuraien som bokstavelig talt byttet ut sverdet med pennen. De små og meningsfylte haikuene hans synes å bli bedre og bedre desto eldre han blir. Med døden som et punktum han ikke, selv ikke med sine øyeblikks-dikt, greier å oppløse (eller gjør han nettopp det?).
Forfatteren Erland Kiøsterud debuterte i 1973, ett år før jeg ble født. Med sine tre siste bøker; en essay-trilogi har han begitt seg ut på en ambisiøs litterær reise. «Moralens økologi» (Oktober forlag) problematiserer begrepet moral (vår kultur), men også samtidens bruk av begrepet økologi som et slags statisk og perfekt system; noe det jo selvsagt ikke og aldri er. Kiøsterud åpner det velkjente opp – for å komme inn i noe annet.:
«I motsetning til det statiske, himmelorienterte og dominerende menneskedyrets perspektiv er natur-perspektivet et bevegelig sted, et sted i kontinuerlig og skjør endring»
…skriver Kiøsterud og forsøker (det er det et essai er) å nærme seg naturen, og forstå det uforståelige, det store og altomgripende. Hva er vårt utgangspunkt? Det er at vi ER natur, uatskillelig del av naturen og derfor må vi leve med den (ikke imot den). Samtidig må jo vi øve vold på den for å overleve; dét er et paradoks det er umulig å tenke seg ut av. Kiøsterud skriver virtuost elegant men med innsikt og tyngde (den tynne lille essayboka veier som gull) om musikk, filosofi og litteratur. Ikke minst om poesien som prøver å fange øyeblikket – som en sommerfugl i mai. Litteraturen vil alltid nærme seg dette som ikke egentlig kan sies – eller skrives – det som bare stillheten, som intet, av og til kan gi oss noen hint om. Og som litteraturen på sett og vis nettopp er en motsats til…
De fire siste bøkene jeg har lest…
PS: I bunnen av bunken ligger Izaak Waltons fiskefilosofi. Han levde samtidig med Basho, og ytrer mange av de samme «østlige» eller stoiske tankene. Undertittelen lyder jo også «The contemplative mans recreation»…
PSPS: Hvitveisen er det jeg som har tegna og malt med akvarell. Den sto i min hage. Den har visna vekk nå. Men jeg nøt den mens den var her…
