En norsk Didion
Jeg har bestemt meg for å dele lese-opplevelser med dere og anmelde bøker. Først ut er en bok jeg leste for nøyaktig ett år siden, og som jeg har tenkt på siden det:
En herlig bok å lese ute i vårsola…
Menn som nesten elska meg, Katrine Sele (Det norske Samlaget 2025)
Dette er en perle av en bok! Veldig «unorsk». Jeg leste den for nøyaktig ett år siden (ser jeg av bildet jeg tok), og har ikke fått skrevet om den før nå. Men, har tenkt mye på den - og selvsagt anbefalt til venner og bekjente. Det er litt forskjellige tilbakemeldinger derfra. Så nå skal jeg si litt hvorfor jeg mener dette er en slags moderne klassiker innenfor norsk sakprosa:
Først og fremst fordi den utfordrer det teite og trange norske sakprosabegrepet. Vi tenker at vi må dele inn i skjønn litteratur og faglitteratur. Hvor det meste av såkalt skjønn litteratur er uengasjerende fordi den handler om ingenting, og sakprosaen har overfokus på sak – framfor prosaen. Det beste ligger jo i mellomrommet, men blir ofte oversett eller misforstått når skillene er så barnslig tydelig som de er her til lands. Letteste er å kalle det essayistisk stil kanskje. Eller bare litteratur? Tradisjonen er stor rett utenfor landegrensene, og listen lang (Chatwin, Sjöberg, De Wall, Dyer, Solnit osv). Tankene går først og fremst til legenden Joan Didion når man leser Sele. Er hun en norsk Didion? Ja!
Man merker det litterære allerede i den fantastiske tittelen. Det fortsetter i teksten, som er medrivende og man risikerer å lese hele boka på to kvelder. Setningene flyter av gårde tilsynelatende lett, men det er mer sprit enn man tror i denne cocktailen. Hver setning rommer mye mening (slik god litteratur jo gjør). Og; så er det motet forfatteren legger opp i dagen da; Sele skriver om sitt samlivsbrudd ved førti-års alderen og hennes desperate søken etter kjærligheten i tiåret etter. Det er selvutleverende og ærlig på «next level». Elskerne hennes er anonymisert/ gitt andre navn og kanskje derfor har ikke dette vært problematisert i vår ellers så nymoralistiske offentlighet. Men, det kunne det ha blitt. En så pikant fortelling fortjener mer diskusjon…
Jeg tar meg i å savne det jeg tenker er sentral kjærlighets-teori (fx Roland Barthes og Stendhal), men fordi Sele har tatt steget så langt og modig ut i det personlige og litterære blir det bare et halvt ankepunkt. Riktignok henviser hun til noe (mer obskur) teori, men boka er så sterk at den slett ikke er avhengig av andre kilder enn forfatteren selv. På samme måte som Didion kan skrive mesterlig om sorg, uten en eneste referanse.
Det er en sjelden skatt i norsk bok-flora.
