Hvorfor ror Terje Vigen over matfatet for å hente korn til sin sultende familie? Her er det noe som ikke stemmer! Hva slags selvbilde er det vi har når vi ikke greier å se hva som ligger rett foran nesen vår?

Vi liker å tro at vi er en natur-nasjon, men for ganske mange er det en illusjon. Mange har glemt at mat er natur og at natur er mat - og hvordan dette henger sammen. Kunnskapen om dette er bare delvis tilstede, og i stadig mindre grad kanskje, i skoleverk, hos barna og selvsagt hos oss foreldrene. Kan du å filetere en flyndre? Vet du hvor og hvordan du skal fiske fisken (eller bare godtar du nyhetsbildet som forteller at det ikke er fisk igjen, noe som selvsagt bare er delvis sant). Hva skjer når det ikke lenger er sløyd og håndverk på skolen, når bøkene forsvinner og skjermen tar alt fokuset vårt? Hvem blir vi da?

Var Terje Vigen dum som rodde over matfatet hele veien til Danmark for å hente korn til sin sultende familie?

Krise, krise, krise. Hvis ikke er det bare kjendis, kjendis, kjendis. Dagens sirkus-aktige og/eller dystopiske underholdnings- og nyhets-bilde holder deg nede, passivisert av angst og manglende tro på at du kan gjøre noe fra eller til. Det er det ærlig talt bare tek-oligarkene som tjener på. Men, det finnes en annen fortelling, et motsvar, hvor vi dyrker og kultiverer (oss) selv og bygger opp motstandskraft og immunitet mot tidens utoner. I Totalforsvarsåret 2026 er det viktig å forstå at dette ikke bare handler om forsvar og sikkerhet, men om oss selv, vår mentale innstilling og vår kultur- og natur-forståelse. Selve grunnlaget for god beredskap består av noe så elementært som kunnskap. Kunnskapen er faktisk tilgjengelig og vi ønsker å dele den, slik at vi ikke gjør samme tabbe som Terje Vigen.

Dette handler nemlig ikke bare om prepping og forberedelse til krig, krise og kollaps. Det handler om noe langt mer grunnleggende, tidløst og eksistensielt: det handler rett og slett om det helt essensielle. Om å forstå oss selv som natur, kultur og samfunn.

Veldig ofte blir det praktiske og det analytiske/intellektuelle satt opp som motsetninger. Det er en passiviserende og fordummende fordom. Her må man heller bygge bro. Det blir kanskje det aller viktigste vi kan gjøre for å komme videre, fra det som vel må kunne sies å være et nullpunkt nå.

Visesangeren Stefan Sundström i sin egen kjøkkenhage. I mars opptrer han i Lillesand

Lokalt=globalt. Og: er det ikke lokalt at vi må begynne å tenke og snakke om disse tankene? Om vi samler hundre publikummere i Lillesand er vel ikke det mindre verdt enn om det var hundre publikummere i Oslo? Nettopp her på Agder kan det være interessant å begynne med å dekonstruere – den riktignok svært populære – myten om Terje Vigen? Så vidt jeg husker var det vel også nettopp i lille Lillesand at Kristian Lofthus startet sitt opprør mot sentralmakten i København. En liten tue kan velte stort lass, og mange bekker små blir en ja…du skjønner hvor jeg vil.

På våre arrangement pleier det komme folk fra Kristiansand, Grimstad, Arendal og til og med fra Risør og fra Oslo. Dersom hundre mennesker tenker nytt er det god grunn til å tenke at ringvirkningene er langt bredere.

Geir Werner Hagen og undertegnede har alt dette som en eksistensielt viktig basis når vi arrangerer en splitterny festival i Lillesand 20-22 mars, med det ovennevnte som en grønn tråd gjennom programmet i festivalen vi titulerer Irr. Grønn! (www.irrgronn.no). Med både et nikk til en Dag Solstad tittel og det faktum at kobbernaglene i trebåten korroderer og blir til denne fine fargen med tid og bruk. Det siste en hentydning til det vel kjente, men kanskje litt glemte, i at bruk er det beste vern – nettopp fordi det holder kunnskap ved like.

Årets viktigste tanke?

Gjest i podcasten Annekset